Dette er min opplevelse av situasjoner og hendelser etter en tragisk ulykke. Hvis noen føler seg støtt eller forulempet av noe av det jeg skriver så ta kontakt med meg slik at jeg kan gjøre noe med det. Dette er min måte å resonnere over dette på, men det skal ikke gå utover noen andre!!

I påsken oppdaget en dansk dykker det som etter alt å dømme var de omkomne etter dykkerulykken på MS Seattle i september i fjor.
Mer bakgrunnsinfo om denne ulykken er å finne her;

http://www.dykkeprat.no/forum/showthread.php?t=2586&highlight=Seattle

http://www.dykkesiden.com/forum/index.php?topic=67722.0

http://www.dykking.no/index.php?option=com_content&view=article&id=4999:omkommet-funnet-pa-seattle&catid=1:dykkenyheter&Itemid=348

Informasjon om selve vraket er å finne på Dykkepedia

Fedrelandsvennen skrev også dette her

Etter at Politiet og deres SEAO gruppe hadde planlagt lenge og vel ble Jan Ødegård og jeg som dykkere bedt om å bistå med å bekrefte observasjonen for å komme videre med saken. Dette var helt i slutten av Juni og lang tid etter første observasjon. Siden Jan kjenner den danske dykkeren fra før, som også er godt kjent på vraket, visste vi ganske nøyaktig hvor vi skulle begynne å lete.

Før dykket

Dykkeplan ble avlagt til Politiet og de stilte med 2 mann i egen båt for å være tilstede når vi gjennomførte dykket.
For oss var planen som et vanlig kort dykk på midtskipet av Seattle, et dykk og en dykkeplass vi er meget godt kjent med fra før og helt rutine i utgangspunktet.

Personlig hadde jeg hatt 24 timer på å tenke ut hva jeg event. kunne komme til å se og hvordan jeg kom til å reagere på dette. Jeg resonnerte som så at hvis jeg noen gang skulle prøve å finne en omkommet dykker så var et dykk på mitt “husrev” med min faste buddy på moderate dybder definitvt en god plass å prøve det på.

Med meg i vannet hadde jeg et hodemontert GoPro kamera for å dokumentere event. funn og funnsted.

I sjøen. Klar til å dykke

Jan leder ann dykket ned langs linen på midtskipet, på ca 30m møter vi skorsteinene som står lent fremover midtskipet, herfra slipper vi oss bare ned på dekket ved åpningen til motorrommet. Det er god sikt og alt er vel så Jan dropper ned akterst i mottorommet og begynner straks å lyse inn under masten som ligger over styrbord side av åpningen vi er nede i. Kun 30 sekunder senere signaliserer han at han har funnet stedet.

Han slipper meg til slik at jeg kan komme best mulig til for å få filmet med hodekamera. Etter noen sekunder signaliserer han med fingrene “2″. Jeg signaliserer OK tilbake, men kan ikke selv se 2 med sikkerhet. Jeg ser noe jeg stusser over – “ei lykt i baugen av en scooter??”.

“Lykten” jeg har sett er etter all sannsynlighet dykkermasken til dykker nr 2.

Vi har ikke mer å utføre og gjør rask retrett. Vi er på overflaten igjen etter knappe 50 minutter. Maksdybde 53 meter.

Vår konklusjon er at hvertfall den ene dykkeren bør være uproblematisk å få ut.
Dette videreformidles umiddelbart innad i Politiet og heretter fikk saken alvorlig fart på seg. Politiet mer enn gjør opp etter seg for den lange ventetiden (i våre øyne).  Vår konklusjon viste seg senere å være mer eller mindre riktig..
Når jeg gjorde selve observasjonen med egne øyne var min reaksjon rolig. Tiden jeg hadde fått til å forberede meg hjalp antakelig mye. Samtidig var det jeg så en dykker som lå med ryggen til meg og dekket i tynn silt – det så ut som en “hvilken som helst” ting på bunnen.

Det er jo uten tvil en rasjonalisering jeg gjør meg i hodet mitt, og det er overhodet ikke ment å forulempe noen jeg prøver bare å forklare hvordan det føltes for meg der og da.

Det ble flere dykk på Seattle i denne anledning, mer om det i annen dykkeblogg.